Et padleeventyr i isbjørnens rike, 3.-14.aug 2015

Det stiger et land av den drivende is
med jøkler og blånende fjell i dis.
Det drømmer i kjølig sommernattsol
ved grensen av selve den frysende pol.

Og utferdens menn heiste seil og for
mot eggende kyster langt i nord.
De møtte en villmark som naken og hard
sto truende vakt om hva grøde den bar.

Det stiger et land av den drivende is
med jøkler og blånende fjell i dis.
Det drømmer i kjølig sommernattsol
ved grensen av selve den frysende pol.

Og utferdens menn heiste seil og for
mot eggende kyster langt i nord.
De møtte en villmark som naken og hard
sto truende vakt om hva grøde den bar.

Helge Ingstad hadde kanskje ikke sytten tråkkere og tre guider i tankene da han skrev “Svalbard” i 1934, men spente var vi. Eventyrturplaner hadde vært lagt og store tanker hadde blitt tenkt i lang tid.

Den fjerde august 2015 stod vi endelig på havna ved Longyearbyen i delvis nye og strøkne tørrdrakter og pakket mat, telt, klær og mye kjekt-å-ha for ni dager uten etterforsyninger i de nye kajakkene, som så så små ut der de lå. Og hvem var disse tre guidene som skulle lede oss inn i turlykken. Var de ikke veldig unge?

Ventetiden var over, og de første padletakene ledet oss over Adventfjorden, og rolig og rakt til Advent City for første overnatting. Smått om senn organiserte teltlagene seg, som oftest med tre i hvert, og fikk varmet opp den første middagen (taco!). All maten minus godteri og dessert var nemlig forhåndsprodusert og -lagret av de tidligere nevnte unge guidene. Vi fant snart ut at maten var god, guidene mer enn stødige og nervøsitetshandling av litt ekstra krisemat var like nødvendig som handling av ymse, ukjente klistre like før start i Birkebeinerrennet.

En vanlig dag bestod av vekking klokka sju, frokost ved bålet og avreise klokka ni, omtrent. Etter noen padlepauser, stod lunsjen for tur, igjen med bål og oftest ispedd dramatiske fangsthistorier og annen lokalhistorikk. Padlingen fortsatte noen timer til, og så var det å slå leir et nytt sted. Hver teltplass var fin og anderledes. Middagen ble igjen fortært foran bålet. Etter en liten kveldsgåtur for å løfte en tømmerstokk eller finne litt vann eller noe, var det tid for kveldssamling og velvalgte ord for dagen. I løpet av natta gikk noen bjørnevakt, en time hver, og finere time må en leite lenge etter, selv om bjørnen ikke viste seg fra sin synlige side.

Til tross for at isbjørnene ikke glimret, var det nok av andre dyr å se, blant annet polarrev, Svalbardrein, ulike seler, fuglefjell med den utrolig vakre og jagerflyaktige lundefuglen og den dristige og lavtflyvende havhesten.

Vi padla dessuten på nær og trygg avstand til de mektige Von Postbreen/Tunabreen og Nordenskiöldbreeen, og vi telta ikke så langt fra dem. Endel friskuser bada til og med i sjøen med isbreklumper rundt omkring.

Et par reale fjellturer ble det også tid til, til Gipshuken (725 moh) og Pyramiden (935 moh). Etter å ha padla i noen dager var det godt å bruke beina igjen. Fjellene på Svalbard er fascinerende lagdelte (geologisk altså), og det er mye løsmasse å gå i. Små fossiler er heller ikke vanskelige å finne.

Padleturen endte i Pyramiden. Pyramiden er en (siden 1998) forlatt russisk gruveby. På det meste bodde det cirka 1 200 der. Nå er det bare åtte russere igjen. Sasha — mange vil mene at han er århundrets beste guide — geleidet oss galant gjennom den fascinerende byen.

Totalt var vi på telttur i ni dager, og tilbakela cirka 14 mil med padling. Bortsett fra i Gipsvika, hvor vi sov to netter, slo vi opp teltet et nytt sted hver kveld.

Fra Pyramiden ble vi og kajakkene med M/S Billefjord tilbake til Longyearbyen, hvor vi hadde et bufferdøgn. Av en eller annen grunn gikk flyet hjemover klokka fire på natta. Vi fikk heldigvis låne Svalbard kirke i de siste timene før ferden gikk til til flyplassen.

Tusen takk til de solide, trivelige og cola-elskende guidene Matias, Mats og Erlend, Tråkkmellomlederne Eli Kathrine og Tarjei og alle deltakerne for en lang og god tur i et fagert land!

Kommentarer

kommentarer