Isete spor og lemstre lår

Skareføre og sein lunsj på Himmelsyna.

Det begynte med 7 mil i bil fra Kristiansand til Evje og videre til Flatebygd skiarena. Ved parkeringa var det noe uvisst hva man skulle smøre med siden det var passe harde løyper. Rødt klister ble anbefalt av de erfarne skiløperne, så vi fulgte deres råd. Det skulle ikke mange hundre meterne til før jeg merka festet bakover ble så som så. Så lenge sola skinner og det ikke er for kaldt tenkte jeg ikke mye på det.

Vi fulgte merka løype som rundet Himmelsyna fra referentens hjemlige trakter. Det skulle vise seg at vinden og temperaturen ikke spilte på vårt lag. Løypene var steinharde og isete, og det ble god glid alle veier! Det eneste som dugde var å sette stålkanten i isen og støtte seg til stavene.

Ei gruppe valgte å ikke bestige Frolands høyeste punkt på 649 meter over havet. Referenten hadde i 40 år innbilt seg at Himmelsyna var Birkenes kommunes høyeste punkt, inntil to lokale helter i Birkenes tok kart, kompass og GPS i bruk og fikk det konstatert at grensa går 10 meter i Frolands favør.

Den andre gruppa bega seg med lavt blodsukker mot toppen der det blåste iskald kuling. Det ble ikke mange minuttene før vi gikk videre. Nå skulle det vise seg at løypemerkingen var under enhver kritikk, for det måtte bli offpistekjøring ned ei bratt li på hard skare! Her ble det et og annet fall til alles forlystelse – snø både oppover og nedover ryggen.

Etterhvert møtte vi de andre og fikk fyrt opp bål kl. 15.30. Vi grilla pølser og drakk kaffe i det sola gikk ned over åsryggen i sørvest. Siste stykket ned mot skianlegget måtte vi forsere noen meget bratte bakker, som var oppkjørt med løypemaskin og forferdelig glatte, og en sving i tillegg! Eneste alternativ til å ta av seg skia, var å ploge alt man var mann eller kvinne for, derav lemstre lår. Gliden på skia var upåklagelig, så sånn sett var vi heldige. Noen ømme bakender ble det. Sola var med oss nesten hele turen, så de isete sporene ble meir som litt krydder i hverdagen.