Kanotur i Sverige på jakt etter svenske tilstander.

Vi kommer fram til Silverlake Camp i skumringen og begynner å slå opp lavvoene våre. Thomas vil sove ute. Jeg vurderer å si at det er livsfarlig, det er svenske tilstander her, men kommer på at jeg kanskje bør holde fantasiene mine for meg selv.

Vi sitter inne i den ene lavvoen. Lyset fra hodelyktene gir en sparsom belysning, akkurat nok til å lage pasta bolognese. Jeg har hørt at man blir vakrere i dårlig lys, siden hjernen fyller ut det den ikke får med seg slik den vil.

Er det nok mat? Det blir ikke plass i kjelen til all pastaen vi har kjøpt, så vi får ikke kokt så mye vi hadde tenkt, og det virker som alle er forsiktige med å forsyne seg. Vi deler broderlig og søsterlig. Jeg tror alle får omtrent like mye. Det blir helt tomt, men er alle mette? Det nytter ikke å spørre, for ingen vil klage. Og alle vil at de andre skal få nok. Det er da man vet at man er på tur med en så bra gjeng som det går an. Og alle har jo med litt egen proviant man kan supplere med hvis man trenger.

Det har begynt å regne ganske kraftig. Godt vi rakk å sette opp lavvoer før det startet. Vi legger oss, og jeg sovner til regnet som slår mot lavvoen, her er det tørt og varmt.

Jeg våkner av at jeg fryser på føttene, det regner fortsatt, og jeg vil ta på meg noen ullsokker, men uten å åpne soveposen. Det er overraskende vanskelig, men jeg får det såvidt til, før jeg sovner igjen. Kanskje jeg må få meg en tykkere sovepose.

Morgenen etter er det strålende sol. Vi pakker ned lavvoene, spiser og er klare for å padle. Thomas og Martin har allerede funnet tonen:
«Du må passe på så du ikke velter da», sier Thomas ertende til Martin.
«Det er du som må passe deg, nå kommer jeg og velter deg», svarer Martin og manøvrer kanoen sin mot sammenstøt. «Du må være forsiktig, jeg har en gjest i kanoen!» Han mener Ingeborg. Og det har vi jo forsåvidt alle, for ingen er alene i kanoen sin.

Martin styrer unna i siste sekund. Men stemningen er iallfall satt og Martin og Thomas sørger for underholdningen på resten av turen.

Anders foreslår at vi skal padle nordover og opp til Vårviks kyrka, vi gjør det og litt før lunchtid går vi i land for å utforske øya. Her har det ligget kirker i nesten 1000 år, sannsynligvis har man lagt kirken slik at alle som bor rundt denne delen av Vestre Silen skulle kunne ro for å komme til gudstjeneste, og det er et historisk sus over det når vi går i land slik folk har gjort i nesten tusen år. Dessverre er det ikke noen gudstjeneste her i dag, siden det er lørdag, og dessuten er været så bra at det nesten er like greit. Vi spiser litt og padler sørover igjen.

Langs hele Dalsland Kanal, et relativt stort område, er det laget campplasser man kan benytte. Totalt over 100 stykker. Disse har gjerne en gapahuk, en utedo og en bålplass. Det finnes til og med en app som viser hvor alle campene ligger. Vi har også fått et kart hvor de er avmerket, og har sett oss ut en camp som ligger på sydspissen av en odde. Antakeligvis har vi utsikt over store deler av vannet om vi slår oss til der.

I høysesongen er ulike vann forbundet med sluser, men vi er her såpass sent at vi ikke kan benytte dem. Men når vi kommer til en sluse så tar sterke karer ansvar for bæringen, går i skytteltrafikk og vipps så er de fem kanoene over på andre siden. Før vi entrer kanoene igjen, tar vi en liten helsesjekk:
«Er det noen gnagsår eller muskelstrekk? Ingenting?» Jeg føler jeg må være på tilbudsiden, så jeg fortsetter: «Vi har førstehjelpsutstyr, vi har lege (to faktisk), bare å si fra om det er noe!» Dette framkaller litt spredt latter, men ingen har noen skader så langt, og det er jo bra.

Vi padler videre og for første gang på turen ser vi andre kanoer på vannet.

Framme ved camp er det dessverre ikke så idyllisk som vi trodde. Her har de innfødte hugget ned alt av småskog, og bare latt det ligge, så det virker egentlig mest som vi er på et gigantisk hogstfelt. Er det dette som er svenske tilstander? Mulig det er fordi høysesongen er over, og de skal rydde til neste sesong, men det er iallfall ikke vakkert nå. Det er ganske mye vind også, så vi bestemmer oss for å padle videre til en annen camp lenger sør.

Da vi kommer til det stedet neste camp skal ligge, så finner vi ingenting. Bare tett skog der den skulle ligget. Har noen stukket av med den? Vi leter, sender en ekspedisjon i land, men de finner ingenting. Så sjekker vi appen, og der er campen tegnet inn et godt stykke lenger sørover. Så kartet er nok feil, og det er vanskelig å gjøre noe med, så vi padler videre til der campen faktisk ligger.

Campen er lett å finne, og vi rekognoserer litt for å finne beste sted å slå opp lavvoen. Noen vil sove i gapahuken, og Thomas setter opp hengekøyen sin. Fire av gutta drar over til en øy i nærheten for å bade der.

Jeg ser kanoen komme tilbake med tre av gutta som padler frenetisk uten at hastigheten er spesielt imponerende. Kanoen rugger noe voldsomt som om den kan kantre når som helst. Holder de på å vippe, er det med vilje? Da ser jeg Even i vannet bak kanoen, og hører en av de andre guttene: «Du gjør det ikke!» Og det kan se ut som Even ikke tar sjansen, for han slipper taket i kanoen og svømmer til land. Så følger en intens diskusjon om Even kunne veltet kanoen eller ikke og hvilke konsekvenser det ville hatt, før gutta går og skifter og vi starter å lage middag.

Når det begynner å mørkne tenner vi bål på bålplassen. Vi steker epler fylt med sukker, smør, kjeks og kanel. Noen får det til, mitt eple er ikke så mykt som det skulle være, tror jeg tok det litt tidlig.

Martin har med en sag, som egentlig bare er et kjede med en tråd i hver ende til å holde i, og alle må sage en kubbe på tid. «Kom igjen, du må også!» Og jeg må til pers, det er ganske tungt, jeg kjører på, muskelen begynner å skjelve, men gjennom skal jeg uten pause, og til slutt går det. Sikkert ikke raskeste tid, men selv om vi sier vi tar tiden, så gjør vi ikke det likevel. En konkurranse i all vennskapelighet.

Thomas kommer og Martin utfordrer ham selvfølgelig. Thomas har ikke sett hvordan vi andre har saget og må prøve diverse stillinger, under sagkrakken, over, på siden, hvor er det best å sage? Han ender med å stå oppå sagkrakken. Han er rask. Martin går bort og presser kubben nedover, slik at friksjonen øker. Thomas sier: «Nei, nei, nei» og Martin slipper. Han fullfører ganske kjapt, men vanskelig å si hvem som faktisk er kjappest. Så er det Ingeborg sin tur, hun fullfører til stor applaus fra gutta.

Neste dag våkner jeg av at det er stor ståhei utenfor lavvoen.
«Hvem er det som sover i lavvoen», er det en som spør.
Så begynner den ene veggen å falle, noen tar opp teltplugger og hele lavvoen er i ferd med å falle sammen. Mari er nesten ferdig med å pakke, hun kommer seg ut.
Det er åpenbart tid for å stå opp, før hele lavvoen kollapser. De tar ikke alle pluggene, så det er fortsatt nok plass til å pakke for oss som er igjen, men litt trangt blir det.

Når vi kommer ut, skylder de på Thomas:
«Det var hans idé, vi snurret ham rundt og rundt i hengekøya hans og så sa han at vi heller skulle ta lavvoen.»
«Nei, nei, nei, det er ikke sant», svarer Thomas.
«Vi hadde egentlig planer om å kappe ned hengegøya di», sier Martin. Og jeg smiler litt inni meg, for disse gutta sier alltid at de skal gjøre slemme ting, men når alt kommer til alt, så er de bare snille.

Neste dag har vi bare sjarmøretappen igjen. Mari og jeg pakker ned lavvoen og snart er vi klare for å dra. Vi ankommer Skåpakiosken, hvor vi har avtalt henting av sjåfører og kanoer. Thomas kjøper is til Martin, det er en is som ser ut som et troll. Det er en kombinasjon av en vennskapshandling og fornærmelse, og det er jo sånn det skal være, i vennskapelig krangling går vennskap og fornærmelser hånd i hånd.

En veteranbil cruiser opp på plassen utenfor kaféen, og vi må beundre den litt. Kanskje det er dette som menes med svenske tilstander?

Kanoutleieren kommer og henter sjåfører og kanoer og en halvtime senere sitter vi i bilene våre. Da begynner det å høljeregne, men vi har vært så utrolig heldige med været. Det har bare regnet natt til lørdag og nå etter at vi er framme.

Nok en tur som frister å gjenta til neste år.

Kommentarer

kommentarer