Skitur gjennom Nordmarka om Løvlia, 7-8 mars 2015
Det var en spent gjeng som valgte å prioritere denne Tråkkturen en helg tidlig i mars. Forventningene var samstemte, og håpet om å oppleve nytt terreng og etablere nye bekjentskap stod høyt på ønskelisten. Det ble en flott tur i fint terreng med fine folk.
Det er lørdag morgen, en togvogn er full av Tråkkere og værmeldingene har slått til. Varmegradene herjer med snøen og klister er uunngåelig. Etter en rask opptelling ved ankomst på Grua, skjønner vi kjapt at det må komme et tog til, for at vi skal være fulltallige. På holke danser vi med staver og ski, bortover perrongen, i håp om å få minst mulig nærkontakt mellom hofte og is, og mellom klister og hanske. Vi følger is, vannpytter og grus, frem til skiløypa. Det gikk bra, første hinder er passert – vi er i gang.
Selv om temperaturen er høy, er snøen fint tilpasset dagens smøretips. Ettersom vi stiger oppover mot Svartbekken og videre mot Fjellsjøen, blir snøen tørrere og tørrere, selv om det fortsatt er godt inne i klistersonen. Når vi møter løypemaskinen blir forholdene veldig fine, selv om vi fort merker at gliden ned mot Gjerdingen ikke er noe å skryte av. Vi unner oss 15 minutters rast ved Gjerdingen dam, og når sistemann kommer andpusten midt i «ord for dagen»-seansen er vi plutselig fulltallige.
Mange kikker etterhvert opp mot skyene, som blir vanskeligere og vanskeligere å få øye på. Sola varmer godt, og under lunsjpausen på Sandvikshytta blir det veldig varmt og godt. I strukturert flokk går vi rett vest inn i Milorg-terreng, og drar ufrivillig med oss mye av skogens granbar på vår vei fra Katnosa til Spålen. Det er utrolig hvor bra klister med barnåler fungerer. Lørdagen er godt over halvveis, både i tid og distanse. Etter en behagelig nedkjøring på veien ned mot Storflåtan, merker vi på nytt at gliden ikke er dagens høydepunkt, selv om nedover jo alltid er bedre enn oppover. Vi nærmer oss Løvlia, og alle GPS-klokker og andre tekniske hjelpemiddeler er synkroniserte. Tilbakelagt og gjenstående avstand blir kontrollert internt, og mot Skiforeningens vintermerking. Det nærmer seg drøye 3 mil, og midt i bakken ca 3 km før Løvlia går RYKKET. Farten øker veldig, og hele hovedfeltet slår sprekker. Søstrene diskuterer om de skal hive seg på de 3 gutta i front, men diskusjonen tar for lang tid. Bruddet har gått, og luka blir tung å tette. Kan de klare å gå ifra på dette føret? Kan vi komme bakfra og kjøre de inn på slutten? Det blir et halvhjertet forsøk på å øke farten, og hovedfeltet er etterhvert ikke en gruppe, men enkeltløpere der hver enkelt tyner ut de siste kreftene.
Løvlia dukker plutselig opp, og 32 km er tilbakelagt. Sola står fortsatt høyt på himmelen, og vi kan nyte en cola og litt bakverk før vi tar oss en velfortjent dusj, med badstu. Upps – er det FELLES badstu? Jaja… Løvlia-ansatte serverte oss 3-retters middag og kvelden ble fylt med hyggelig prat og kortspill. Mange var trøtte, og det var ikke vi som måtte slukke lyset i peisestua.
Søndagen hadde blitt presentert som den fineste dagen, og vi skulle få sett Krokskogen fra sitt beste, med sol fra klar himmel. Vi startet med barnålrens, og fikk byttet ut barnålklisteret med rødt klister, som etterhvert ble ganske likt gårsdagens barnålklister. For de uinnvidde kan det opplyses om at barnålklister med rød base, har bedre gli enn barnålklister med unversalklister som utgangspunkt, i alle fall for oss.
Vi fikk sett Krokskogen, men stort sett bare det som var mindre enn 20 meter fra skisporet. Våre planlagte utflukter til utkikkspunkter ble noe redusert, ettersom utsiktspunktene ikke var like attraktive i tåka. Høydemeterne opp dit, måtte vi likevel gå, selv om vi ikke fikk like god uttelling for dem. Dammyra og Vidvangshøgda er plasser vi nå har opplevd, men som vi gjerne opplever på nytt, i solskinn. Selv om dagen var tåkefull, var turen og humøret helt på topp. GPS-klokkene tikket i vei som aldri før, og farten var høyere enn noen gang. Etter litt artige eller småskumle nedkjøringer, og noen hundre meter på skiløype brukt av tømmerhoggere, fant vi lunsjplassen vår på Vensåssetra. Hvorfor de ikke hadde åpnet spjellet før de begynte å fyre der inne, er det ingen som vet. Heller ikke hvorfor det spjellet fortsatt er igjen. Mange av oss trakk ut for å spise lunsj, de andre lukter fortsatt røyk.
Løypene til Hvitsteinsvann og langs Triungsvann var fine og gode. Fra Abortjern til Østernvann var det bare deilig å skli i sporene, nesten uten å bruke noen krefter i det hele tatt. Over Østernvann, som så litt skummelt ut, med litt overvann, og mye glatt is, bar det innover mot stadion på Fossum. Ski på, ski av, ski på, ski av, det er snart slutt på snøen enkelte plasser. Vi kunne avslutte på kunstsnøen inne på stadion, og kjapt konstatere at neste buss går om 8 minutter, og til bussholdeplassen tar det 5 min å gå – det går fint.
Alle rakk bussen, alle hadde klister med barnåler under skia, alle hadde opplevd nytt terreng, alle var fornøyde – ja, dette kan gjentas.
Takk for en flott tur.
Turlederhilsen fra
Tarjei
Legg igjen en kommentar
Lyst til å delta i diskusjonen?Føl deg fri til å bidra!