Skitur på den store Kom deg ut-dagen

I Sørlandets beste skiturløyper dro ungdommene fra Tråkk Sørlandet ut på heldags båltur.

Det ble en innholdsmettet og variert
skisøndag.

Tidlig om morgenen søndag 3. februar AD 2013 møttes fire særdeles spreke jenter og en avventende sekretær på parkeringsplassen ved Øynastua for to-stjerners skirundtur i løypekomplekset på Øynaheia i Froland kommune / Toplandsheia i Birkenes kommune (løypekart: http://www.friluft-sor.no/friluft/images/stories/Kart/Opplevelseskart_Oynaheia.pdf). Dette skiparadiset er nylig kåret til Sørlandets beste turløyper av regionavisen Fædrelandsvennen (http://www.agderposten.no/nyheter/karet-til-sorlandets-fineste-skiloyper-1.7699170). Kun det beste er godt nok for Tråkk Sørlandet 🙂 Tilfeldigvis var det den O store “se og kom deg ut a’!! -dagen” akkurat denne søndagen,  så det var fult av folk som parkerte sammen med oss, særlig mange småbarnsfamilier.

Ved siden av oss der vi parkerte var en pjokk svært misfornøyd med votten sin og kjørte hakk-i-plata-klaging for å fremme sin sære sak overfor mor & far. Da vi traff på han i skiløypa litt senere hadde pipa fått en annen låt. Til tross for at han hadde samme votten som for litt tid siden var gjenstand for så mye edder og galle, smilte og lo han nå og virket sååå fornøyd med å være ute på ski. Denne ski- og turgleden var han ikke alene om …

De ivrige tråkkerne hadde selvfølgelig søkt råd hos smøringsorakelet fra Lista/Lond som stod i nærkontakt med «høyere makter»: Swix’ smøringsapp (dette var turrapportens reklame). Vi bøyde oss alle dypt i støvet (snøen) og gjorde som den sa og smurte med alvorsstemthet og andakt våre kjære ski med blått. Dermed hadde vi både feste og (med unntak av en …) god gli. Stemningen stod, om ikke i taket, så stod den i hver fall til laud, og vel så det 🙂 Himmelen var overskya, men sola skinte om kapp i turglade hjerter. Også var det deilig vindstille på heia denne søndagen.

Noen i turfølget er nok mer kort- enn langdistanseløpere når det gjelder ski, og med sekk på ryggen orker man (kvinne) jo ikke alltid å gå så lenge om gangen uten å sette seg ned bitte litt. Så etter ei passe god stund (men ikke akkurat 4,2 mil …) med sirlig klassisk ski-teknikk ble det fremmet krav fra grasrota om bål-pause. Før turoverledersjef var forespurt om saken, staket pause-initiativtakerska ut kursen for bål- og pauseplass. Valget falt på det stedet med den steinen, vet du, der litt til venstre, cirka femti meter fra løypa. Nestturlederen måtte bare forsøke å henge med så godt han kunne og måtte etterpå be på sine knær om godkjenning fra turleder av søknaden om pause og om rasteplass. Søknaden ble til nestturleders lettelse innvilget med et lettet smil. Det kunne virke som om turlederska heller ikke var av langdistansetypen – og med sekk på ryggen … Ja, da skal du ha takk!! …  Nå var det saktens på tide med en pause!

Så langt var alle enige om at vi hadde en fin tur. Som seg hør og bør dro sekretæren i gang med å bygge bål (hva har man sekretærer til?!), selvfølgelig med god psykisk (og fysisk) støtte av de øvrige turdeltakerne. Alle hadde lest det som stod med liten skrift i turannonsen og tatt med seg noen vedkubber hver. Også jukset vi litt med TNT-infiserte tenn-briketter, så du kan tro det ble vei i vellinga! …

Etter en tre timers tid med camping, inkluderende pølsegrilling med diverse kreative pølsepinner, kakemenn, prat, frysing, andakt om Guds løfter, bønn, mer prat, men nå mest frysing og selvvalgt løping rundt bålplassen for å få varmen, termoskaffi og helt til sist (og vel så det …) kokekaffi, bestemte vi oss for å fortsette ekspedisjonen. Nå hadde det begynt å snø og i dypet fra hvert et turhjerte kunne høres mer eller mindre gode spørsmål stilt, men uten at noe ble uttalt med ord. Ville vi rekke løypa rundt før det ble mørkt? Ville vi noen gang få varmen i oss igjen? Ville vi noen gang bli i stand til å gå 4,2 mil med sekk uten sitte ned-pause? Hva hadde skjedd på Facebook mens vi var borte? Hva slags solbriller skulle vi velge for å unngå sne i øynene? Hva var egentlig meninga med livet? Spørsmålene var mange. Svarene få. Vi måtte bare gå. Og som gjort, så gjort. Vi gikk videre.

Vi kom oss rundt løypa i et støkke. Vi klarte å bestemme oss for hvilke solbriller vi skulle velge. På Facebook hadde det skjedd like lite som det pleier. (Derimot hadde det skjedd mye interessant på det noe edlere mediet SMS …) Vi fikk varmen i oss, ja, vi måtte t.o.m. ty til opp til flere tekniske pauser før alle turdeltakerne var passe perfekt tempererte … Og vi var ved hjelp av den naturlige åpenbarings (her: Øynaheias fantastiske flotte natur!) og Gudsordet turleder delte i pausen, kommet litt nærmere svaret på spørsmålet om meninga med livet. Noen i følget hadde i løpet av turen for alvor begynte å tenke på at nå nærmet det seg (for alvor …) Hovden Tour, men men – innen den tid ville skiene være glidet og alt ville være såre vel … Men det er en annen historie.

Slutten av denne historien er en halvliter cola delt på fem rett før stengetid på Øynastua med et engasjert foredrag fra en (av alle ting!) nordlending om Froland kommunes universelle fortreffelighet. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur 🙂

Tekst og foto: Erlend Hareide

Kommentarer

kommentarer

0 svar

Legg igjen en kommentar

Lyst til å delta i diskusjonen?
Føl deg fri til å bidra!

Legg igjen en kommentar