Turrapport Grua-Holmekollen 16.mars 2014: gjennom marka på ski

Det er søndag 16.mars i det herrens år 2014. Oslo City: ikke et snøfnugg å oppdrive. Byens innbyggere sover fortsatt og drømmer om vårsola som skal nytes senere på Aker brygge. Oslo S: tog R30 mot Gjøvik er i ferd med å forlate perrongen, med mer enn en skigåer ombord. Flere slutter seg til på Grefsen stasjon. Og enda flere på Kjelsås. De har for lengst avsluttet drømmetilværelsen og har nypreparerte skispor i blikket. Det er klart for skitur. Laaaaang skitur. 

Ni mer eller
mindre våkne tråkkere stiger av på Grua, og mens andre turgåere
tar taxi opp til Mylla for å unngå stigning i starten skal denne
gjengen gå HELE løypa!! Bak kiwi’n på Grua må vi
riktignok gå litt med skia i hendene, men snart er vi i gang. Det er
ikke nysnø i sporet, men klister fungerer godt og stavtakene tar oss
avgårde mot Svartbekken. Sola lurer bak en disig himmel, og det går
opp, gjennom skog og ned til Gjerdingen, hvor vi har første stopp.
Det rekker akkurat til et lite energipåfyll og ord for dagen før vi
setter kursen videre mot Sandvikhytta.

Utenfor hytta, og med
Katnosa liggende foran oss, tar vi en god pause der det i tillegg til
Mylla-quiz (som krever kunnskaper langt utover det navnet tilsier)
dukker kake og Twist opp. Og godt er det, for den lange biten som nå
ligger foran oss frem mot Kikut vil fortsatt inneholde en god del opp
og ned, og stakingen bortover isen får i alle fall noen av
deltakerne til å sverge på at armmusklene skal trenes fremover. Men
vips, så er vi inne i skogen igjen, og føret blir betraktelig
bedre. Og det er noe med å gå gjennom alt dette terrenget,
kilometer etter kilometer, mil etter mil, som er veldig fascinerende.
Marka ER vakker!

Når man går der og
drømmer og ser på bekken som holder på å bryte ned resten av isen
blir man fort dratt ned (bokstavelig talt) igjen av utforkjøringen
mot Kikut. Vi fyker nedover, en etter en, og det går heldigvis ingen
armer eller bein denne gangen heller (men det er mulig ett eller to
skipar sa takk for sesongen!). Sjelden har man hatt så god plass
til å breie seg ut, som på denne søndags ettermiddag på Kikut.
Selv om Oslos befolkning tror vinteren er over så selges det like
fullt vafler og kaffe inne på stua, og godt er det for oss ni. Etter
flere mil bak oss kjennes sofaen ekstra god å synke ned i, og det
blir en god pause før siste etappe.

Det vi stakkarer ikke vet
der vi sitter salige i sofaen er at etter enda et lag med klister
skal vi møte nysnø i løypa ned retning Frognerseteren. Og mens man
i starten tenker «Yes! Det snør!» og drømmer om enda flere
skiturer er det etter hvert en eller to av oss som må ned i
kjelleren en tur og hente ekstra krefter. Etter Tryvann og ned mot
Holmenkollen går det i sakte fart, og hvis noen skulle ha glemt hva
klabbing er blir man i alle fall påmint det der man labber inn på
anlegget denne søndags kveld.

Men når man har kommet
ned til asfaltjungelen, etter å ha sagt hadet og på gjensyn til det
flotte turfølget, og har sunket ned i sin egen sofa etter en varm
dusj, så lurer man på om det hele var en drøm. Har man virkelig
gått gjennom store deler av Nordmarka i dag? På ski? Verking i
muskler og bein etter minst 45 kilometer understreker at man har
gjort nettopp det, og i det øynene glir igjen ser man for seg
skisporene…opp og ned…gjennom skog og åpent land…forbi hytter
og vann…under åpen himmel….gjennom marka på ski.

Takk for en flott og
minneverdig tur.

Kommentarer

kommentarer

0 svar

Legg igjen en kommentar

Lyst til å delta i diskusjonen?
Føl deg fri til å bidra!

Legg igjen en kommentar